Hvis vi bruker betegnelsen 'grønn' som stedfortredende for naturvennlig og forstår 'vekst' som en modningsvekst som eksempelvis hos ei bjørk i fri natur, er jeg med. Jeg insisterer forøvrig på å bruke begrepet fri natur for å uttrykke at naturen har sin egenart i behold. Kjennetegn for fri natur er at de naturlige rytmene som årstider, døgnrytmer og vekstrytmer, får utfolde seg fritt.

Så lenge vi går med på at 'vekst' uten grenser er et honnørord i modernitetens samfunn, bidrar ikke adjektivet 'grønn' til mer enn kosmetisk kamuflasje. Følgene av at samfunn styres etter prinsippet om målbar vekst i form av bruttonasjonalprodukt (BNP) – summen av varer og tjenester som en nasjon produserer i løpet av ett år – er at den frie naturens tålegrenser sprenges.

Det er et ugjendrivelig faktum at fri natur ikke lar seg produsere. Naturtilstanden lar seg heller ikke 'gjenvinne'. Nei, at økonomisk vekst, slik den ytrer seg i verdensmålestokk i dag, er forenlig med naturvern er en dyp misforståelse. Forresten er 'naturvern' forlengst en for defensiv innstilling:

Naturvennlighet er vegen!

Beklageligvis lyktes det forsvarerne av BNP-vekstøkonomien – og deres skremmende mange medløpere – i løpet av 1970-årene å fortrenge betegnelsen 'naturvern' og i stedet å innføre lånordet miljøvern.

Forhistorien var den internasjonale bekymringen for forurensning og tap av arter som i 1972 munnet ut i vedtaket om FNs Environmental Programme (UNEP). Informasjonsrådgivere for den tids politikere må ha funnet ordet 'environment', en anglifisering av det franske 'environnement', for kronglete. I stedet valgte man et annet fransk lånord – 'miljø' – som oversettelse til norsk. Begge de franske ordene plasserer mennesket i sentrum, henholdsvis med betydningen 'om-verden' og 'midt i det hele''.

Ordet miljø fastholder modernitetens evangelium om mennesket som "hersker og eier av naturen" i henhold til tankene til den franske filosofen René Descartes. Allerede samme året som UNEP ble til, opprettet den norske regjeringen – imponerende nok – et eget departement for å håndtere saker som FN-prosjektet oppfordret medlemsstatene til å arbeide aktivt med.

Vi kunne da ha fått et 'naturverndepartement'. Vi fikk et miljøverndepartement.

Dette var ikke alene grunnen til at bunnen etter hvert falt ut av norsk naturvern. Marginaliseringen av betegnelsen 'natur' skjedde uten særlig motstand fra naturvernbevegelsen ved at konfrontasjonen med kraftutbygging i fjelltraktene kom i skyggen av kampen mot luftforurensning: Svovel fra oljedrevne kraftvarmeverk – og kullkraftverk bak jernteppet, fluor fra aluminiumsindustrien, m. m. Forurensningsdebatten kom til å handle om kjemiske analysemetoder og politisk kamp om grenseverdier for utslipp.

Miljøvernernes abstrakte tilnærmelse "fratok virkeligheten innholdet" som den renommerte filosofiprofessoren Arne Næss senere uttrykte det i 1992.

I dag har vi fått en 'miljøbevegelse' som opptrer med store utredningssekretariat for lobbyvirksomhet til støtte for tunge, kommersielle aktører: Olje- og vindkraftprodusenter og andre bransjer som misbruker fri natur.

Det ser unektelig mørkt ut for den livsviktige tilstedeværelsen og stillheten. For tiden er det ikke langt mellom dem som ferdes gatelangs og i fri natur med ledninger ut av ørene. Det ser ikke ut som om veksten dabber av med det første. Men vekstkurver for modernitetens trendaktiviteter har det til felles at de kulminerer.

Da jeg på begynnelsen av 1990-tallet fikk i oppdrag å utrede stillhetens betydning for miljøvernmyndighetene (den gang var de ennå vernemyndigheter), endte rapporten som den mest etterspurte i direktoratet og stillhet var et tema i mediene lenge etterpå.

Selv om det i det daglige kan være nedslående å se den store flokken av ensomme, er ikke stillhet et begrep som det fleipes med. Selv om nordmenn ofte er høylytte i sitt friluftsliv, oppstår det anledninger, der stillheten får plass. Mitt bidrag til å finne ord for hva som ligger i stillheten, er:

Stillhet er en måte den frie natur
taler til oss på ved å tie

Etter å ha vært opptatt av det 'ærendsløse' møtet med fri natur – friluftsliv i den norske tradisjonen – i et halvt århundre, holder jeg fast ved at:

Naturen er Kulturens Hjem

I den delen av Universet som vi har mulighet til å få et sanselig forhold til, har vi også mulighet til å føle oss hjemme. Som mennesker har vi utviklet en enestående språkevne som hjelper oss til å dele erfaringer og samarbeide om å om å finne ut av både de små og de store sammenhengene i livet. Som Einstein sier, så kommer abstrakt tenkning – virkelighetsfjern tenkning – til kort i utforskingen av naturens hemmeligheter. Dit kommer vi, etter hans forståelse, bare med den erfaring som vi gjør med innlevelse og tolker med intuisjon

I parentes bemerket foretrekker jeg 'mønstergjenkjennende tenkning', fremfor 'intuisjon' som er blitt for løst i fisken på norsk etter at nyreligiøsiteten har erobret begrepet. Einstein advarer mot å tro at "logikkens vei" – les abstraksjonens språk – er til hjelp. Nei, vi trenger et naturnært språk, fordi:

Språket er tankens redskap – er ordende sløve, blir tankene sløve

I Norge er vi heldige som hadde landsmenn som skyndte seg langsomt under den industrielle revolusjon. Det skånet norsk natur. Ikke bare det, men et språk som har blitt til i'de edle villes' samvirke med en mangfoldig og krevende natur, gir oss fortsatt de beste muligheter til å finne frem til naturvennlige levemåter.

Jeg møter dem med Gandhis spørsmål:

Vil du være en del av problemet, eller en del av løsningen?!

Sett med modernitetens øyne holder jeg på utstyr som er musealt, eller mer diplomatisk uttrykt 'klassisk'. Fordi naturen aldri blir gammeldags, kan vi imidlertid lære mye av tidligere generasjoners materialvalg og formgiving.

Gode eksempel er den engelske bomullsstoffkvaliteten "Ventile" og regntøy av kvalitetsbomull som er impregnert med naturlige vokser og oljer – f. eks. "Barbour". Sondre Nordheim-generasjonens utforming av ski er et annet eksempel tidløs formgiving og materialvalg.

Tre som materiale for ski er uerstattelig – alle ski av fremragende kvalitet har trekjerne. Du skal også lete lenge etter et fast stoff som gir bedre glid mot kald snø enn tre. Ordet 'ski' betyr forresten langt, tynt trestykke. Når jeg holder på naturens fiber til friluftsliv, er det for å være en del av løsningen. Etter å ha prøvd ut syntetmaterialene i min tid som sivilingeniør frem til 1967, har jeg ikke én dag lidd under dette verdivalget.

Meg bekjent har svenske Houdini gått lengst i naturvennlig retning blant firma i bransjen for utendørs fritidsaktiviteter i Norden ved nylig å legge Stetind-erklæringen til grunn for sin virksomhet ­– 2010-utgaven av øko-filosofien som har sitt arnested ved den arktiske kjempen Stetind (1392 m) sommeren 1966.

Det mest beundringsverdige beviset på hva formgivere har lært av fri natur her i landet er båtbygging. Allerede i vikingtiden – jf. de kjente praktskipene som vi kjenner fra museene – hadde kyndigheten i materialvalg og formgiving nådd et imponerende nivå. Langs vår lange kyst har denne kyndigheten blitt videreutviklet og tilpasset de lokale forholdene og de lokale bruksformene. Prosessen begynner med valg av materialene i skogen, fortsetter med materialbehandlingen, den håndverksmessige skjønnet og utformingen, erfaringslæring fra bruken og en forbilledlig avrunding av funksjonstiden uten å belaste fri natur.

Ski er et like imponerende eksempel, om enn ikke så iøynefallende som en trebåt. Av bruken av utstyr i levendegjøring av norsk friluftslivs tradisjonelle verdier får vi bekreftet at det knapt er den situasjon, der syntetfiber byr på fortrinn fremfor naturens fiber. Det gir klare føringer for at tilvirkning av klær og utstyr for andre formål også med fordel kan bygge på den lærdom som friluftsliv gir – vel og merke ikke de aktiviteter som er sportifisert og målorientert, men der vi ferdes for å være under vegs og lære under vegs.

Ja, jeg kommer fra et møblert hjem, der innkjøpene i min ungdomsperiode på 1950-tallet ble gjort etter bokomtalene i "Morgenbladet". Da Henry David Thoreau's Walden – i Norge utgitt under navnet "Livet i skogene" hundre år etter at den ble gitt ut i USA – ble lansert tidlig på 1950-tallet, skjønte jeg at det var noe for meg. Jeg slukte bøker i mange sjangere, men dette var boken fremfor alle. Jeg kjøpte boken med shirtingbind (et tett vevet bomullsstoff – avledet av stoff man laget skjorter av – shirts) for penger jeg tjente i potetonna. Thoreau var en sterk inspirasjon til å starte Norges Høgfjellsskole i 1967 for å vinne venner for fri natur. Da jeg nylig skrev boken "Friluftsliv – en dannelsesreise", avrundet jeg derfor med et sitat fra "Livet i skogene":

In Wildness is the Preservation of the World

I møtet med fri natur lærer vi naturen å kjenne. Denne kjennskapen forplikter og gir oss forutsetninger for å leve naturvennlig og bidra til å endre verden med glede.

Listen over tenkere som har gitt inspirasjon etter at jeg i 1966 tok avskjed fra en karriere som forsker i mikrobiologi og biokjemi og etablerte Norges Høgfjellsskole i 1967, er lang. Nærmest Thoreau kommer filosofen Spinoza som takket være min taukamerat professor Arne Næss´ utlegning, har gitt forankring for kjøl og ror for tenkning og handling i mitt virke.

Gandhi ble også tidlig en vegleder i kunsten å være en del av løsningen, en tenkemåte som rimer med Einsteins påminnelse om at de problemer som den moderne levemåten har ført til, ikke lar seg løse ved å tenke på den måten som forårsaker elendigheten. Etter som regissering av læring i møte med livsfaren i fri natur har vært kjernen i høgfjellsskolens 50-årige arbeid, har Jean Jacques Rousseau, Martin Buber – og vår egen Hans Skjervheim – vært viktige referanser for levendegjøring av naturverd og menneskeverd mot et liv i lage.