Jeg har utdanning innen reiselivsplanlegging, økonomi og personalledelse fra Lillehammer. Etter studiene jobbet jeg i reiselivsbedrifter som Hunderfossen Familiepark og Norsk Vegmuseum, før jeg ble salgsleder for bunad på Gudbrandsdalens Ullvarefabrikk.

Min tilknytning til Sjølingstad startet som sommeromviser da jeg var 18 år. Jeg jobbet sesongvis i fire år før jeg senere kom tilbake som leder. Nå leder jeg en avdeling med 12 ansatte, med ansvar for personal, økonomi, søknadsarbeid, rapportering og butikkdrift. Selv om jeg ikke står ved vevene daglig, bidrar jeg ofte under omvisninger.

Fabrikken ble grunnlagt i 1894 av August Hoven, en tidligere lærer som kjøpte vannrettighetene langs Sjølingstadbekken for å etablere tekstilindustri. Produksjonen startet samme år, og snart vokste det frem et helt lite industrisamfunn rundt fabrikken, med arbeiderboliger, skole og butikk. Det må ha vært en travel og spennende tid!

Fabrikken var i drift i nesten 90 år og leverte ullvarer av høy kvalitet som ble kjent både nasjonalt og internasjonalt. Da driften ble lagt ned i 1984, var det mye engasjement lokalt for å ta vare på den. Heldigvis fikk vi støtte fra Norsk kulturråd og lokale ildsjeler, og i 1989 ble fabrikken gjort om til en museumsfabrikk. I dag er fabrikken en levende museumsfabrikk og en viktig del av norsk kulturhistorie.

Ja, vi utfører faktisk alle prosessene slik de ble gjort tidligere. Noe av ullen vi bruker, særlig den fra England, kommer ferdigvasket. Men vi vasker også en del norsk ull her på fabrikken. Deretter farges ulla etter gamle resepter, den kardes, spinnes til tråd og bearbeides videre til veving. Etterbehandlingen inkluderer valking, som krymper stoffet, vask, og ruing – det vil si børsting – på produktene som skal være fluffy og gode. For bunadsstoffer og sjal sjekker vi nøye etter trådbrudd før stoffene ferdigbehandles, og hvis det er noen, sys nye tråder inn for hånd.

Vi bruker originale maskiner som sørger for at de tradisjonelle teknikkene holdes i hevd.

Det spesielle med Sjølingstad er at vi har hele produksjonsprosessen samlet på ett sted og fortsatt bruker de originale maskinene. Dette er sjeldent, ikke bare i Norge, men i hele Nord-Europa. Kombinasjonen av historiske teknikker og maskiner som fortsatt fungerer, gjør at vi kan gi et autentisk innblikk i hvordan tekstilproduksjon foregikk for hundre år siden.

Vi er avhengige av håndbåren kompetanse, hvor kunnskapen overføres gjennom praktisk erfaring og opplæring. Å lytte til maskinene og forstå dem er en kunst i seg selv – det kan ikke læres bare ved å lese en manual.

Vi har hatt mange spennende samarbeid med både etablerte og nye designere. Vi har også levert sengeforheng til Larvik Hovedgård, der vi bidro med å gjenskape historiske tekstiler. I tillegg har vi produsert stoffer til ulike interiørprosjekter og kleskolleksjoner. Et spesielt prosjekt var med kunstner Franz Schmidt, som brukte våre stoffer og historier fra fabrikken i en utstilling på Oslo Kunstforening. Disse samarbeidene gir oss muligheten til å holde tradisjonelle teknikker levende, samtidig som vi utforsker nye bruksområder og designmuligheter.

Det finnes andre tekniske og industrielle kulturminner i Norge, som Salhus Tekstilmuseum utenfor Bergen, hvor de driver med trikotasje og strikking. Det som gjør Sjølingstad litt spesielt, er hvordan vi kombinerer historiske teknikker med en hel produksjonslinje som fortsatt fungerer, og som gir et autentisk innblikk i fortiden.

Sjølingstad Ullvarefabrikk er ikke bare et museum, men et levende sted hvor historie og tradisjon møtes. Gjennom omvisninger, samarbeid med designere og formidling til publikum, sørger vi for at denne arven ikke bare bevares, men også lever videre for kommende generasjoner.